En ridebane er en planert flate der hest og rytter eller kusk kan utføre trening og konkurranser på en måte som gjør at også hestevelferd er ivaretatt.
Størrelsen og hvordan banen er oppbygget, er i den sammenheng de viktigste faktorene for god hestevelferd og god utøvelse av aktivitet med hest på banen.
Størrelsen på ridebaner kan variere, men man bør ta hensyn til at en hest i galopp naturlig bruker inntil tjue meter bredde i en sving. Smalere ridebaner er derfor ikke å anbefale. Lengden på banen må som følge av det, være over 20 meter om man ikke bare skal ri i ring. Innen de forskjellige ryttergrenene er minimumsbehovet 20*40.
En 20*40 bane begrenser derimot muligheter for bla en del dressurprogrammer, slik at man bør minimum lage banene 20*60. Innenfor sprang er det i tillegg en stor fordel om banen er noe bredere enn 20 meter. Dette vil medføre flere rideveier og dermed større variasjon i banebyggingen. Oppsummert bør en ridebane som skal brukes til sprang og dressur inne, være minimum 22*60 og ute der hestene får større tempo, minimum 22*70.
Med egenskaper menes hvordan hestens helse ivaretas når den beveger seg på banen og hvordan banens egenskaper er tilpasset aktiviteten som utføres.
For å kunne lage en ridebane med best mulig egenskaper som også vedvarer over tid, må man vite hva slags egenskaper hesten har behov for. Etter det må man se på egenskapene som aktiviteten krever. Aktivitetstype er derfor med på å bestemme hvordan oppbyggingen av banen blir.
Bruk bestemmer oppbyggingen
Generelt skal en ridebane ikke være for hard, ikke for løs, men noe midt imellom der den gir feste og støtte til hesten. Når det er sagt så vil en sprangrytter ha en bane med godt feste, en dressurrytter en bane med swung og mer fjæring, en western rytter som driver med sliding, trenger en løsere bane og en kusk ønsker fastere bane så hjulene ikke graver seg for dypt ned i sanden.
En bane som er ideell for alle grener er derfor vanskelig å lage.
To type oppbygginger
Det fins hovedsakelig to typer oppbygginger av ridebaner. Begge banetypene kan oppfylle alle behovene. Forskjellen ligger derfor i at banene trenger forskjellig vedlikehold. Dette påvirker oppbyggingen under topplaget.
En tradisjonell ridebane har ett topplag som består av sand med finstoffer. Sammen med vann binder dette løs massene som dermed gir ønskede egenskaper.
Med årene vil en slik bane pakke seg mer og mer, som en følge at sanden knuses ved bruk, som igjen gir enda mer finstoffer. Når dette skjer, må man harve banen for å løse opp i massene.
En ridebane der man blander fiber og filt i banen, bruker man primært en sand som ikke har finstoffer. Dette fordi fibrene binder løs massene på samme måte som røtter i jorden binder jorda. Filten gir luft og swung til banen.
Slike baner skal man kun slodde på toppen og ikke dypharves.
Som en følge av dette kan en ridebane med fiber og filt bygges opp med godt drenerende masser og duk. En tradisjonell bane må dypharves og dermed bygges opp med pakket subbus og med fall om det er en utebane.
Ridebane ute
I planleggingen av ridebane ute er grunnforholdene og terrenget viktige faktorer.
En hest som veien ca. 500 kg vil ha et trykk på ca. 2,5 tonn under hoven i det den lander, etter ett sprang. Denne energien sendes ned i bakken før komprimeringen sender energien tilbake når hestens hov igjen letter fra underlaget.
Er det et hardt underlag, vil energien gå raskt tilbake til hestens bein. Er det mykt underlag, så vil energien komme saktere tilbake. Begge deler kan gi skader i form av kodeleddsbetennelser, hov/strålebensskader, sener og ledd.
Ved alle anleggelser av ridebaner bør man starte med å ta bort de aller øverste cm med jord evt røtter og stubber om det er i et skogsterreng. Deretter legger man en bærende duk over del hele.
Skal banen legges i en skråning der man må fylle ut, må man være nøye med utfylling. En utfylling vil som regel synke med tiden. Dette vil kunne bli en usynlig fare for hestene, da man på toppen av banen vil rette ut synkingen med slodding av topplaget. Følgene av det er at man på deler av banen vil ha mye topplag, mens man på andre deler vil ha lite. Denne forskjellen vil kunne bidra til skader på hestene. Utfyllinger må derfor gjøres ordentlig, med god komprimering og bærende masser.
En tradisjonell ridebane der man bruker subbus som justeringslag, må man anlegge banen med fall. Anbefalt er maks 1% fall.
På en lang utebane vil 1% utgjøre så mye at en hest og rytter vil merke om de rir i oppover eller nedoverbakke. Det beste er derfor å anlegge fall fra en langside til langside, evt takfall fra midten og ut til begge langsider.
Fallet må lages allerede før bærelaget, slik at bærlaget har minimum 20 cm med masser over det hele.
Bygger man en tradisjonell ridebane med et pakket subbuslag er det ikke behov for å drenere under hele banen. Man bør lage drensgrøfter rund banen i overkant og i nedkant av fall retningen på banen.
Bygges ridebane med fiber og filt, kan den med fordel være drenering, men rør på tvers ca. vær 6 meter.
Et bærelag bør ha en minimumstykkelse på 20cm over det hele. Massene bør bestå av pukk i størrelse orden rundt 32/63.
Er det fjell i grunnen der banen skal ligge, så kan man med fordel legge på tykker bærelag enn anbefalt.
Avhengig av type topplag bruker man enten drenerende grus eller subbus. Drenerende grus brukes dersom man skal ha fiber og filt i topplaget og kan bruke duk som skille mellom justeringslaget og topplaget. Til alle andre topplag brukes subbus.
Justeringslaget bør være minimum 5 cm over det hele.
Ridebane inne
De fleste ridehaller settes opp på en ferdig bearbeidet flat såle, uten fjell i dagen eller overvann som renner inn i hallen.
For å unngå frost som «kryper inn» under hallen og fryser løs massene innenfor, bør hallen isoleres på utsiden, på en slik måte at frosten ikke trenger inn til selve banen.
En innendørs bane trenger ikke fall og heller ikke drenering. Duk trenger man heller ikke bruke, for inne kan man bruke subbus som justeringslag til alle typer topplag.
Et bærlag bør ha en minimumstykkelse på 20cm over det hele. Massene bør bestå av pukk i størrelse orden 32/63. Er det fjell i grunnen, så bør man legge på tykker bærelag enn anbefalt.
Et justeringslag inne bør være minimum 5 cm over det hele og bør bestå av pakket subbus slik at en harv ikke graver ned i justeringslaget og blander massene.
Topplag inne og ute
Massene man velger på toppen avhenger av bruk og type bane, men egenskapene til sanden er avgjørende for ett godt resultat. Sanden må ikke bare ha en god sammensetning, men formen og overflaten på kornene, bidrar til ønsket resultat. Runde glatte korn gir kulelagereffekt. Kantete og rue korn gir binding.
Hardheten mineralene som sandkornene består av, bidrar til levetiden på banen. Jo mykere mineral sanden består av, jo fortere knuses sanden og banens egenskaper forringes.
Til en tradisjonell ridebane ønsker man sand med god binding. Vanligvis bruker man natursand fra 0 til opp mot 4mm. Større korn bidrar lite til binding og kan sette seg fast i høvene. I sanden bør det ikke være mer enn maks 5% med filler (fraksjoner under 0,063mm) og heller ikke for mye store korn. Sanden må ha en viss ruhet og kantethet i kornene, slik at god binding oppnås.
Ved utlegging av natursand der man ikke skal blande inn fiber og filt, bør man legge ut ca. 7-8 cm med sand i første omgang. Grunnen til det er at det ofte tar litt tid før banen har pakket seg godt nok. Når den begynner å bli hard og fast, kan man legge inn mer sand, slik at man kommer opp i rundt 12 cm med tiden.
Til en ridebane med fiber og filt bruker man natursand med mest mulig ensgradert korn med størrelse rundt 1 mm. Slik sand har ikke så god binding, men fibrene som puttes inni sanden gir til sammen en god binding. Sanden som skal brukes bør være av harde mineraler, slik at knusning av kornene går sent. Går det raskt vil banen få mye finstoff sammen med fibrene, noe som vil skape for mye binding og dermed en for hard bane.
Ved utlegging av ridebane med fiber og filt, legger man på ca. 12 cm ferdig blandede masser. Fiber og filt kan blandes i etterpå ved hjelp av rotovator eller jordfres, men man må da passe på duken som evt ligger under ved utebaner.
Skal man bruke ridebanen til kjøring eller ønsker en mer fastere bane, kan man bruke knuste masser istedenfor natursand. Viktig å få knuste masser som ikke har for mye finstoffer slik at det er mulig å holde den passe luftig og løs ved harving. Vaskede masser kan vurderes som et supplement iblandet den knuste sanden, om det er/blir for mye binding.
Ved utlegging av knuste masser kan man på samme måte som med natursand legge 7-8 cm for så å blande inn enten vasket sand eller med sand med binding.
Tilleggsprodukter i sanden inne
En tradisjonell oppbygd ridebane som blir for hard i topplaget har i dag kun et alternativ inne og det er å blande inn pinneflis. Gummirasp som fungerer ute er ikke å anbefale inne, da den ikke bidrar til å holde på fukten, men kan også gi noe svevestøv, når en litt for tørr bane brukes.
Flis i sanden har til oppgave å skape luft og liv i sanden, men også holde på fukt og lage rotstruktur i sanden.
Flis som benyttes må ikke være for store da det vil legge seg på toppen av banen og dermed skape en glatt ridebane. Er flisen for liten vil den kun pakke banen og gi lite luft og swung. Pinneflis er noe midt imellom. Avlange i forskjellige lengder opp til ca. 3 cm, smale (noen få mm) og ru.
Treverket som brukes kan med fordel ha lang råtningstid slik at banens levetid blir så lang som mulig. Den dagen banen er «oppbrukt» er ikke massene ett spesialavfall, slik at det kan benyttes andre steder.
I ett topplag på ca. 10 cm kan man legge inn ca. 2 cm løs flis. Legg alltid litt mindre fremfor for mye i starten. Spe på ved behov.
Bruker man fiber og filt som tilleggsprodukt i sanden er mengden, type og form avgjørende for egenskapene banen vil få.
Fibrene i en slik bane, består av tråder i forskjellige lengder og tykkelser. Filtbitene er flate, men i forskjellig størrelse og form. Størrelsene er opp til rundt 4-5 cm. Funksjonen til fibrene er å binde massene sammen som røtter binder jorda. Filtbitene gir luft og liv til banen.
Fiber og filt kan leveres som restprodukter fra gjenvinning, eller som spesiallaget produkt. Når en bane begynner å bli gammel og hard, frisker man den opp ved å legge på noen nye cm med sand ferdig iblandet fiber/filt. Alternativt kan man bruke jordfres/rotvator for å blande massene med mer tilførsel av sand og fiber/filt. Skal topplaget tas bort er det spesialavfall.
Mengden man legger inn av fiber/filt, er til sammen opp mot 3 kg pr m3 med 12 cm topplag.
Hvor mye friksjon og feste man får avhenger av hvor mye fiber men legger inn i forhold til filt. Ønsker man enn ren sprang konkurransebane behøver man mer fiber og mindre filt for å få godt nok feste og friksjon, enn om man ønsker en bane til daglig rideskole. Da er det behov for mer filt og litt mindre fiber. I en westernbane vil man gjerne ha nesten bare filt for å kunne slide.
Fiber og filt kan med fordel blandes inn på forhånd slik at man har jevnt over med fiber/filt. Blander man det inn etter at sanden er lagt, må man være nøye med spredningen slik at alle steder får like mye.
Tilleggsprodukter i sand ute
En tradisjonell oppbygd ridebane som blir for hard i topplaget, har i dag kun et alternativ og det er å blande inn gummirasp. Flis vil råtne for fort, skape glatte baner og pga fuktinnhold fryse banen raskt om høsten.
Gummirasp skal bestå av avlange rue biter og må ikke forveksles med gummigranulat som brukes i kunstgressbaner, da de er runde og har en annen funksjon.
Gummirasp skal ligge i selve massene og bidra til swung og liv i banen.
Mengden gummirasp som trengs er rundt 0,015m3 pr m2 som tilsvarer rundt 2 cm. Det kan derimot være greit å ikke legge inn alt på en gang, men spe på ved behov.
Banen må alltid ha en viss fuktighet ved bruk. Dette vil forhindre svevestøv. Med god drenering rundt banen, slik at overvann ikke kommer inn på banen, vil avrenning av gummirasp unngås. Begge tiltakene vil gjøre at det blir minimalt til ingen forurensning i områdene rett rundt banen. Skal topplaget tas bort er det spesialavfall.
Fremtidsrettet
- Å anlegge en ridebane ute koster mye penger. Det er mange som derfor bygger litt for lite i starten. Med årene ønsker man å utvide banen. Ofte skaper det utfordringer da man ikke får samme bærende lag. Ved å planlegge for utvidelse vil man kunne spare mange midler både ved etablering, men også ved evt. reparasjoner og langtidsskader på hestene.
- Levetiden på en ridebane er varierende, men etter 6-7 år må man regne med å gjøre tiltak. Etter 10-12 år kan det være nye tiltak, evt utbytting av topplaget. En god plan for godt vedlikehold og økonomi er viktig, slik at hestene får best mulig ridebunn over tid.
Kostnadsdrivende
- Grunnarbeider på ulent terreng
- Transportkostnader til egnede masser
TIPS:
Bruk tid på planlegging og finn de rette masser og tilleggsprodukter.
Man skal alltid ri/kjøre etter forholdene, men spesielt ved nylagte baner er dette viktig.
Det tar som regel alltid litt tid før en bane «setter» når den er nylagt, så brukere må ha litt tålmodighet.
